Finsk innvandring til Norge 350 år 1645-1995

men hvor ble det av jubileet?

Willy M. Faldaas

Første gang publisert i Finnkultur nr. 2 - 2007


Ifølge Olaf Lindtorps bok Fra Finnskogene i Solør og Värmland skal finner ha bosatt seg rundt Store Røgden i tidsrommet 1550 til 1580. Finnegården Purala på svensk side skal endog ha papirer fra 1550! Til Peistorpet på Åsnes Finnskog skal det i følge den muntlige tradisjonen ha kommet finner i året 1585! Mens Pontoppidan i 1752 skriver at «Rug-Finner omtrent 1624 først indfandt sig og lærde Bonden at omgaaes med Braate-Hugst»”.

Til sammenligning eksisterte ikke Rautalampi i Finland som sogn før året 1561. I følge arkivsaker i det Finske Riksarkivet: «Rautalampi sochen, som bleff aff äremarcken skattelagd anno (15)61». Og i følge Richard Brobergs bok: Finsk invandring till Mellersta Sverige  fant utflyttingens begynnelse sted på 1570 tallet  - «i og med att företrädesvis savolaxare från Savolax och nordöstra delen av Tavastland i massor strömmade in framför allt via Stockholm, - men även över Gävle och möjligen norrtäljetrakten». I Värmland drev hertug Karl på 1580-tallet Gustav Vasas «nybyggespolitik» og i et brev av 6. oktober 1583 heter det: «Wisst conceptt för Finnar som Torpställe uptagit haffua och begynt byggia».

Den finske utvandringens begynnelse tok altså til på 1570-tallet. Den økte på utover 1580-årene, men fart på utvandringen ser det ikke ut til å ha blitt før etter Klubbekrigen høsten 1596 og vinteren 1597. Likeledes etter det store uåret 1601.[1] En regner derfor med at størst har utvandringen vært mellom 1600 og 1630 for etter denne tid å avta.[2] Dette er kort den finske utvandringen til Sverige. For Norge finnes ingen opplysninger (heller ikke i svenske kilder) eller dokumenter om eller over finner i Norge innvandret eller bosatt i denne tiden. De første opplysninger får en først i dokumenter av 1636 og 1638.
 
De første dokumenter
Det som imidlertid er sikkert er at i året 1636 gjør svenske og norske myndigheter avtale om å samarbeide mot de omstreifendefinner. I 1638 finner vi det første tingboksnotatet fra Solør vedrørende klage fra «almuen» (les: bøndene – forf.) i Vinger over skade på skog og fiskeri forårsaket av finner.[3] Allerede den 19. juni 1635 har finnen Mattes Larsson prøvd å bosette seg i Norra Lekvattnet nær opp til den norske grense.[4] Og den 23. juli 1635 bøtfelles finnen store Simon i Ängen for at han mot forbud har ført «osmundsjern» til Norge.[5]

Viktig kilde
Finnemanntallet av 1686 bekrefter med sine 1065 rene finner registrert og 1225 personer totalt (med de som var halvblods)at eldste generasjon dalevende finner altoverveiende var født i Sverige, meget få i Norge og Finland! De var født som første generasjon finner i Sverige først og fremst i landskaper som Medelpad, Hälsingland, Gästrikland, Dalarna, Bergslagen og Fryksdalen. Det vil si at eldste generasjon finner i Norge må ha vært født i Sverige hovedsakelig i tidsrommet 1600 til 1620. Det var denne relativt store generasjonsbølgen som koloniserte Norge. Dette forhindrer ikke at Pontoppidans meddelte opplysninger i dette tilfelle er de mest korrekte fra gammel tid. Det som her sies er at fra 1620-årene skal «rugfinner» ha innfunnet seg og lært den norske bonden å omgås med bråtehugst - altså svedjebruk. Det som det imidlertid ikke sies noe om er at finner var bosatte eller bosatte seg i Norge på denne tiden.[6]

De første bosettere
Når kan vi egentlig snakke om den finske innvandringens begynnelse? Finnene var altså kjent med de norske skogsområdene eller granskogsområdene langt innover i landet etter rekognoseringer - eller «om- og ofuerstrippinger» som myndighetene kalte det.  Disse registreringer skjedde i alle fall i 1630-årene muligens skjedde en og annen «ofuerstripping» allerede i 1620- årene. Denne rekognosering eller «ofuerstripping» var finnenes stadige søken etter nye svedjemarker eller på finsk erämaa.

De to eldste bevilgningsbrev til finner vi kjenner som dokumenterer bosetting er:
• Thomas Skrukkelien i Hurdalens «bøxelseddel» datert den 20. okt. 1644 og
• Anders Johansen bygsel av «Goucheli paa Todten» datert 14. des. 1644.[7]
 
Dette kan en mildt sagt la seg forundre over og er overraskende i forhold til tidligere antagelser. De to første dokumenterbare finnebosettinger kom altså langt inne i landet. Hvorfor hadde ikke finnene først bosatt seg i de store granskogsområdene langs grensen i Solør? Nå har imidlertid tingbøkene som eventuell kilde ikke gjort det lett for oss å få svar på dette. Det er lite av tingbøkene som finnes fra de aktuelle 1640-årene. Eventuelt ville vel i dette tilfelle tingbøkene fra 1630-årene være av større interesse, hvis bosettinga i Solør hadde skjedd tidligere enn inne i landet. Tingbøkene fra 1630-årene er med unntak bevart, men nevner ikke noe om finnene, finsk bosetting, tingsforhør eller lignende naturlige tingssaker vedrørende finner i tiåret utenom akkurat den ene klagen som nevnt fra 1638.[8] [9]

Innvandringens årsak
Flere før meg har vært inne på at krigen Hannibalsfeiden 1643-1645 var den indirekte årsak til den finske innvandringen og bosettingen i grenseområdene Norra Värmland og Solør. Jeg har også beveget meg langs et slikt synspunkt tidligere. Med de siste kjente opplysninger kan dette neppe være rett. Argumentet har vært at finnene som deltok i krigen i grensetraktene da ble kjent med de store skogsområdene. Mitt ankepunkt er at de hadde jo vært der allerede og kjente til disse skogsområdene fra før. Jeg mener at både norske og svenske kilder fra 1630-årene, selv om de er få, bekrefter dette. Altså må det være andre årsaker.

De svenske landskapene Hälsingland og Gästrikland eller svenske østkysten hadde vært kolonisert av finner fra 1580-tallet av. Områdene fra Fryken og sørover ble kolonisert seinere - fra år 1600 og utover. Denne siste etappen ble nådd etter at landskapene på østkysten i Sverige var oppfylte. Kolonisasjonen skjøt seinere fart nordover og vestover i Värmland. Dette etter at nye landskaper var oppfylte. Altså en sprangvis framrykking. Ved innledningen til 1640-årene hadde koloniseringen av de Värmland-svenske granskogsområder lengst nord kommet for tur. Likeledes skogsområdene over grensen til Norge i stor bredde fra Østfold i sør over Akershus til Hedmark i nord. Dette er de nye sprang i den sprangvise framrykkingen etter at områder stadig har blitt fylt opp da 1640-årene tar til. Derfor skjer også koloniseringa av Norra Värmland og Øst-Norge samtidig.
 
Forsinket kolonisering
Rekognoseringa av grensetraktene var jo allerede gjennomført av finnene da Hannibalsfeiden tok til. Har krigen Hannibalsfeiden hatt noen innvirkning på dette så er det denne; den forsinket koloniseringa av grensetraktene. Så lenge krigen pågikk var det vanskelig å bosette seg i de store skogsområdene langs grensa der det til stadighet var raid og overfall - den ene gang på svensk side den andre gang på norsk side. Enkelte finner rømte unna krigen og bosatt seg lenger inne i landet for å være i fred for krigens herjinger og for å slippe militærtjeneste. Det er disse kolonisasjonsbosettinger vi sannsynligvis treffer på som oven nevnt inne i landet som de første. Men ikke lenge før krigen var slutt i 1645 - fredsslutningen i Brømsebro var som kjent den 13. august 1645 - invaderte finnene skogsområdene i Norra Värmland og i Solør i stor målestokk.
 
Innvandringens begynnelse bekreftes
At innlandsbosettinga skjedde noe før bosettinga i grensetraktene styrkes også av dette. De første registrerte finner som betaler skatt i Norge er fem navngitte finner bosatt på Toten. Det første skatteår er 1650 - mot første skatteår i Solør 1651. Likeledes viser skattemanntallet oss like mange fastboende finner på Toten som i hele Solør på samme tid.
 
De fem første finnene som står i skattemanntallene for Toten og betaler 1 riksdaler hver i landskatt er: Mickel Pedersøn, Oluf Bendtsøn, Hendrich Gregersøn, Siffuer Andersøn og Mattes Larsøn. Alle uidentifiserte, ukjente finner.

På denne tiden var byene i Danmark/Norge og Sverige slik at nybyggere fikk inntil 6 skattefrie år. For Toten var det første skatteåret 1650. Dette gir oss følgende oversikt:
Toten                          første skatteår
                                          1650              49        48        47        46        45         44
Seks skattefrie år                                      6          5          4          3         2           1

Med seks skattefrie år bak seg i 1650 bosatte disse finner seg på Toten i året 1644.

Dette stemmer for øvrig bra overens med de første bygselbrev.

I Solør betalte finnene skatt første gang på vintertinget 1652[10] det vil si for året 1651.
Det gir tilsvarende oversikt:
Solør                          første skatteår
                                         1651                50        49        48        47        46        45
Seks skattefrie år                                       6          5          4          3          2         1

Med disse seks skattefrie år bak seg i 1651 bosatte finnene seg i Solør fra året 1645.
 
De ovenstående konklusjoner om den finske innvandringens begynnelse til Solør (Norge) stemmer også overens med Skattematrikkelen av 1647 der ingen finner er nevnt eller opptatt skattende for ødeplasser eller som nyrydningsmenn.[11] Det samme gjelder de militære kilder fra 1640-årene.[12]
 
Hvem var de første finner som betalte skatt i Solør?
I motsetning til finnene på Toten, der gjennomtrekken av finner var stor, ble de første skattende finnene i Solør fastboende. De skaffet seg bygselbevis og ble leilendinger under hans Majestet Kongen av Danmark/Norge. På den tiden (1642-1652) var det Christen Jensen som var ”hans Majestets foged” i Solør og som de hentet sine bygselbrev fra. De fem første finner som fikk slike bygselbevis av fogd Christen Jensen i Solør var:

Johan Pedersøn på Varaldskogen
Peder Lauridtsøn på Lauvhaugen
Stephen på Vålberget
Peder Pelle ved Øyern og
Pouel Ratiche ved MellemRygden seinere Rotberget

Selv om disse finner ikke står nevnt ved navn,[13] var det ganske visst disse finner som betalte sin skatt i Solør for året 1651 - bekreftet på vintertinget 1652.



Fra tingbok for Solør og Østerdalen 1652.

1645 -1995 = 350 år
Ut fra de kjente kilder som finnes og som det her er referert til kan vi med relativt stor sikkerhet fastslå at den finske innvandringens virkelige og egentlige begynnelse til Norge skjer i årene omkring 1645. Det er fra denne tid vi får de første finske bosettere som skaffer seg leilendingsrettigheter og skatter som vanlige norske bofaste. Denne store innvandringsperioden varer i nærmere 30 år fram til Gyldenløvefeiden 1675-1679, der 1660-årene ser ut til å ha vært en særs aktiv og livlig tid.

Jeg har tidlige forsøkt å ta saken opp med de som i anledningen burde ha et ansvar for et viktig historisk jubileum. Mange med et slikt ansvar sitter enda fast i gamle tradisjoner om å gjøre alt tidligere, eldre og lengre enn hva det er og uten å være sitt ansvar bevisst. Jeg har grundig valgt å dokumentere noen av de faktiske forhold. Vi har således gått glipp av en milepæl -innvandringens 350-års jubileum! Artikkelen har tidligere høsten 2001 vært oversendt Finnkulturs redaksjon uten at jeg kjenner til noe offentliggjort resultat!

 



[1] Et avverdens største kjente vulkanutbrudd skjedde i Andesfjellene i Peru mellom 19. febr. og 5. mars år 1600. Vulkanen Huaynaputina eksploderte i et voldsomt utbrudd og sendte enorme mengder av aske og gasser spesielt svoveldioksid høyt opp i atmosfæren. Året 1601 hadde dette spredd seg over hele den nordlige halvkule hvor det var overskyet mesteparten av året, og det ble klagd over nattefrost i juli over hele Europa. Avkjølingen forårsaket den våteste og kaldeste sommer på de siste 600 år. Kilde: Illustrert Vitenskap nr. 2/1999.

[2] Richard Broberg: Finsk invandring till mellersta Sverige.

[3] Solør og Østerdalen tingbok nr. 2 (1638-1641), trykt utgave side 70 (men i egen oversettelse). «Ting holden paa Nord Tingstue den 11. sept. 1638: Almuen besuerget sigh offr de finder att de giør dennem møgen forfangh baade med schofuen och fische (r)ødelse(?) forderffue».

[4] Richard Broberg: Finsk invandring till mellersta Sverige, side 100.

[5] Gunnar Almqvist: Sammandrag av Fryksdals harads domböcker 1602-1700.

[6] Hvordan det eksakte årstallet 1624 framkommer kan en bare lure på. Men som student i København skal Pontoppidan ha kommet over Finnemanntallet av 1686 og blitt så vidt interessert av det han så og eventuelt hørte at han i sin tid skal ha gjort en reise bl.a. til Kongsvinger for å gjøre seg bedre kjent med «saken». Årstallet 1624 kan nettopp stamme fra Finnemanntallet.

[7] Finnemanntallet 1686. - Denne bygslet seinere Unsom i Ringsaker den 2. juni 1648.

[8] Solør og Østerdalen tingbok nr. 1 (1633-1634) - tingbok nr. 2 (1638-1641) - tingbok nr. 3 (1649-1650) og tingbok nr. 4 (1651-1653).

[9] Siden tingbøkene fra 1640-årene ikke kan gi eksakte svar, må andre kilder finnes. Jeg legger i det videre arbeidet vekt på følgende seks hovedkilder: 1: Militære kilder fra 1640- årene, 2: Skattematrikkelen av 1647, 3: Tingboksnotatet fra vintertinget på Hveberg iGrue sogn 1652, 4: Fogderegnskapene, 5: Finnemanntallet 1686, 6: Richard Broberg: Finsk invandring till mellersta Sverige.

[10] Solør og Østerdalen tingbok - trykt utgave, side 34 – «Vintertinget Hueberg den 24. martij Anno 1652: Finnerne bekiendte de iche at haffûe giffuen schatt førend J dette Aar. Mens nu kreffuis derfor. - Christen Jensøn berette at haffue betalt schatten for dennem paa Aggershuus.» - Kristian Østberg: Finnskogene - side 25: «I fogdens skattemanntall for Solør er finner innført første gang for 1651 - nemlig 3 i Grue, 1 i Hof og 2 i Vinger - samtlige boende på rydningsplasser og enhver notert for 1 riksdaler i skatt».

[11] Med seks skattefrie år vil det si at ingen finner kan ha vært bosatt i Solør i tiden før 1642.

[12] Oberst Reichweins skrivelse av 24de januar 1646: «om Eders Excellence ikke vil gi mig ordre å visitere og overse de finner som bor i lenet, og la dem opskrive og se hvad folk og gevær de har, og så i fremtiden rette et kompani av dem.» - K. Ø: «Under 25de mars 1647 gjentar Reichwein dette og nevner at det bor finner i Skrukkelien, Ullensaker, Eidsvoll, Odalen og Hedemarken. Likeledes gjør samme oppmerksom på «de små veier der løper tvert over fjellet både i Hof, Grue og Vinger».

[13] Ikke på skattetinget 1652, men i Finnemanntallet 1686.