Skogfinsk Genealogi i Norge

Av Jan Myhrvold

 

Publisert første gang i Genealogen (medlemsblad for Norsk slektshistorisk forening) nr. 2 2004
Publisert på fennia.nu 20050706

 

 

Andreas Snildal presenterte i forrige nummer av Genealogen kvensk genealogi, og dermed kan jeg med mitt spesialfelt ikke være dårligere og vil her presentere skogfinsk genealogi. De rundt 10 000 personene som bebodde Finnskogene i østre Hedmark og vestre Värmland tidlig på 1800-tallet har mange etterkommere, og mange svensker og nordmenn har skogfinske aner uten å vite det.


Betegnelsen skogfinner brukes i dag på de finner som innvandret til Sverige på slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet og videre til Norge fra 1640-tallet. På Finnskogen langs grensen brukes enda bare ordet finner i muntlig form. Ordet skogfinne er forholdsvis nytt og har kommet inn fra Sverige hvor det har vært viktigere å skille mellom de kulturelt forskjellige tornedalsfinner, arbeidsinnvandrende finner og finner som levde av svedjebruk.[1] Også i Finland er tilsvarende begrep i bruk i ordet metsäsuomalaiset som direkte oversatt betyr skogfinner. I Norge er det på samme måte praktisk å vise forskjellen på kvener og skogfinner. Disse to gruppene stammer fra utvandrete finlendere som har kommet til ulike deler av Norge på forskjellig tidspunkt med forskjellig kulturhistorie. Både kvener og skogfinner er nasjonale minoriteter i Norge sammen med samer, rom (sigøynere), romani (reisende) og jøder.[2]


Kort historikk
Gjennom tidlig kontakt med slaverne lærte østfinske folkegrupper seg svedjeteknikker som var godt egnet for jordbruk i barskogområdene i de ubebodde indre delene av sørøstre Finland. I løpet av 1400- og 1500-tallet koloniserte østfinnene den ubebodde delen av, Savolaks og Tavastlands nordlige områder (Rautalampi storsogn) ved hjelp av sitt svedjebruk. Fra disse områdene fortsatte en del av migrasjonen videre til Österbotten mens en annen bølge gikk vestover til Sverige. En østlig migrasjonsbølge gikk mot Ingermanland og Nordkarelen.


[Bilde #]

[Bildetekst:] Skogfinske områder i Finland 1634 (Maud Wedin 2004).

I overgangen mellom 15- og 1600-tall inntraff flere hendelser som skulle få betydning for skogfinnenes videre utvikling og historie. I øst ble landet herjet av slaviske streiftog, flere uår skapte hungersnød, den svenske krigsmakten krevde mange soldater og det svenske styret i Finland skapte så stor misnøye blant bøndene at det kom til opprør, den såkalte klubbekrigen. Samtidig begynte områdene egnet for svedjebruk å bli oppdyrket, og hertug Karl (seinere kong Karl IX) i Sverige så muligheten til nye skatteinntekter i sitt spredt bebodde hertugdømme i Mellomsverige. Ved å invitere svedjekyndige finner og gi dem seks års skattefrihet fikk han skatteinntekter av ødemark og seinere fikk han også befolket grenseskogene mot Norge. Flere av de ovennevnte årsakene sammen og hver for seg var bakgrunnen til at de fleste av utvandrerne forlot sine hjemsteder i Savolaks og nordøstre Tavastland (Rautalampi) og dro over Bottenviken til Sverige. I vest slo de seg først ned i kystnære skoger i Gästrikland, Hälsingland og Södermanland. Etter hvert ble det umulig for alle å få mark og befolkningen spredte seg vestover mot nye svedjemarker.

 

På 1640-tallet kom innvandringen til Norge i gang for alvor. Her slo finnene seg ned langs svenskegrensen fra søndre Akershus i sør til Trysil i Nord. Bevegelsen stoppet ikke før Buskerud. Fra opplysningene i finnemanntallet fra 1686 vet vi at de fleste var født i Sverige, selv om noen få av innvandrerne var født i Finland.


Kart over skogfinske bosetninger i Skandinavia (Maud Wedin og Tove Johansson 2004).

I områdene langs svenskegrensen var konsentrasjonen av skogfinner så høy at språket i noen områder holdt seg helt til midten av 1900-tallet. I dette området, som kalles Finnskogen, finner vi også flest kilder til dagens kunnskap om den særpregede kulturen og det er også grunnen til at vi kjenner dette området best.

Finnskogen er det området Carl Axel Gottlund besøkte i 1821 da han blant annet dokumenterte bruken av de finske slektsnavnene. Uten Gottlunds innsats ville vi i dag hatt store problemer med å forstå slektsnavnene som i 1821, sammen med språket, var begynt å forsvinne.

Gottlund besøk bremset nok opp utviklingen noe, men alle forandringene på 1800-tallet med skolegang, veibygging og økt kommunikasjon med omgivelsene førte til raskere assimilering. Enkelte finsktalende fortalte på 1960-tallet at de bevisst ikke hadde lært barna sine finsk fordi de ikke kunne se at barna ville ha nytte av det språket (Myhrvold/Persson 2004: 13).

De mest tydelige kjennetegnene på skogfinsk kultur er språket, byggeskikken og den jordbruksteknikk de hadde med fra Savolaks og Karelen i sørøstre Finland.

Språk
Skogfinnenes språk var en gammel savolaksisk dialekt. Språket er dokumentert gjennom lydbåndopptak og dialektstudier foretatt av finske språkforskere fra tidlig 1900-tall og fram til de siste finskspråklige finnskogingene døde rundt 1970. Også stedsnavn i finnskogbeltet langs svenskegrensen vitner om østfinsk språknærvær (Eskeland 1994). I stedsnavnene er dessuten enkelte finske slektsnavn bevart. Tradisjonen med arvelige slektsnavn var nemlig typisk i de Østfinske områdene, mens de vestfinske områdene hadde en navneskikk tilsvarende den vi hadde i Norge og Sverige fram til 1900-tallet. De savolaksiske slektsnavnene på Finnskogene ble dokumentert av den finske språkforskeren Carl Axel Gottlund på 1820-tallet. På norsk side har vi bare delvis kjent koblingene mellom slektsnavn og personer før Gottlunds slektsnavnsoversikter i ”Folkmängden på Finnskogarne” ble publisert i sommer (Myhrvold/Persson 2004).


Byggeskikk
Et av de mest konkrete tegnene på skogfinsk tilstedeværelse er de gamle bygningene som er bevarte. Røykstua (våningshuset), ria (tørkehus) og badstua skiller seg fra norske og svenske samtidige bygninger. Det mest forskjellige er ovnstypen. Alle de tre bygningene har røykovn som er en ovnstype uten skorstein. Varmeutnyttelsen i røykovnene var så god at det ikke engang i de verste kuldeperiodene var nødvendig å fyre mer enn annenhver dag i røykstua. Spesielt badstuer er det bevart mange av og enkelte er fremdeles i bruk.


Jordbruksteknikk
Jordbruksteknikken var årsaken til at skogfinnene så lett fikk fotfeste i de øde barskogene i Mellomskandinavia. Svedjebruksteknikken består i grove trekk av at det første sesong på våren hugges en bråte (også kalt fall) i grov granskog. Fallet blir så liggende til tørk i to sesonger før det den tredje sommeren brennes for at den spesielle svedjerugen siden skal sås i den varme aska. Svedjerugen er toårig og gir enorme avlinger under gode forhold sammenlignet med tradisjonell rug.[3]

Kilder

Det som skiller skogfinsk slektsforskning fra tradisjonell forskning på bondeslekter er bruken av slektsnavn samt at det fins en del spesielle kilder for Finnskogområdet. Men slektsforskningen forvanskes også av den skogfinske kulturens store indre migrasjon, med bevegelser over lande-, fylkes- og sognegrenser. Jeg vil derfor i hovedsak fokusere på kilder som gir slektsnavnsopplysninger eller er spesielle for skogfinnene eller Finnskogen. Kirkebøker, folketellinger, skattelister, tingbøker, ekstrarettsprotokoller og skifter fins i de skogfinske områdene, og det er fullt mulig å gjøre en god jobb med sine aner uten å ta i bruk de tilleggskilder som fins. I de ovennevnte kildene fins det også en god del slektsnavnsopplysninger. Skal en finne de unike slektsnavnene til skogfinnene må en også se på mer unike kilder. Jeg nevner også en del svenske kilder ettersom den skogfinske befolkningen på Finnskogen ikke kan undersøkes grundig uten å bli behandlet som en grenseoverskridende etnisitet.

Finnemanntallet fra 1686 tar for seg hele det skogfinske innvandringsområdet i Norge. I manntallet finner vi detaljerte opplysninger om hele familier med alder, fødested, boplass, og ofte opplysning om oppvekststed og tidligere boplass. I flere tilfeller er også slektsnavn tatt med. Manntallet fins i to utgaver fra 1686. I tingbøkene som oppbevares på de forskjellige Statsarkivene finner vi den ene versjonen. Den andre oppbevares i danske kansellis skapsaker på Riksarkivet. Utelatelser og avvik i de to originaldokumentene er av en slik karakter at begge de to dokumentene må være avskrifter av et dokument som ikke er bevart.  Kilden (Riksarkivets versjon) er tilgjengeliggjort i Erik Opsahl og Harald Winges utgivelse for Kjeldeskrifstfondet fra 1990. Opsahl og Winges Finnemanntallet 1686 kan kjøpes hos Riksarkivet.
[Bilde #]

[Bildetekst:] Bilde 1. Kildeforekomst av slektsnavnet Nikarainen i Riksarkivets versjon av Finnemanntallet 1686.[4]

Svenske- og finnemanntall fra 1700. Dette er et typisk manntall hvor verken kvinner eller barn er med. Alle menn er plassert på gårder og er angitt med alder. Også her finner vi forekomster av slektsnavn. Personene i manntallet er inndelt i kategoriene ”bofinner”, ”løsfinner og husfinner” og ”svenske tjenestefolk, desertører og husmenn”. Originalen ligger i Stattholderarkivet på Riksarkivet i Oslo. Pål Evensens avskrift av manntallet er publisert i Solør slektshistorielags medlemsblad Slækt & Slekt nr. 1/95.

Fortegnelse over de finner som finnes i Hofs sogn 1706. Dette manntallet er lite av omfang og er innført i Hofs eldste bevarte kirkebok (1701-19). Manntallet inneholder alle familiemedlemmer med alder, boplass og i enkelte tilfeller også finsk slektsnavn. Manntallet dekker bare noen av de bebodde finnetorpene i kirkesognet.

 

 

Andreas Snildal presenterte i forrige nummer av Genealogen kvensk genealogi, og dermed kan jeg med mitt spesialfelt ikke være dårligere og vil her presentere skogfinsk genealogi. De rundt 10 000 personene som bebodde Finnskogene i østre Hedmark og vestre Värmland tidlig på 1800-tallet har mange etterkommere, og mange svensker og nordmenn har skogfinske aner uten å vite det.


Betegnelsen skogfinner brukes i dag på de finner som innvandret til Sverige på slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet og videre til Norge fra 1640-tallet. På Finnskogen langs grensen brukes enda bare ordet finner i muntlig form. Ordet skogfinne er forholdsvis nytt og har kommet inn fra Sverige hvor det har vært viktigere å skille mellom de kulturelt forskjellige tornedalsfinner, arbeidsinnvandrende finner og finner som levde av svedjebruk.[1] Også i Finland er tilsvarende begrep i bruk i ordet metsäsuomalaiset som direkte oversatt betyr skogfinner. I Norge er det på samme måte praktisk å vise forskjellen på kvener og skogfinner. Disse to gruppene stammer fra utvandrete finlendere som har kommet til ulike deler av Norge på forskjellig tidspunkt med forskjellig kulturhistorie. Både kvener og skogfinner er nasjonale minoriteter i Norge sammen med samer, rom (sigøynere), romani (reisende) og jøder.[2]


Kort historikk
Gjennom tidlig kontakt med slaverne lærte østfinske folkegrupper seg svedjeteknikker som var godt egnet for jordbruk i barskogområdene i de ubebodde indre delene av sørøstre Finland. I løpet av 1400- og 1500-tallet koloniserte østfinnene den ubebodde delen av, Savolaks og Tavastlands nordlige områder (Rautalampi storsogn) ved hjelp av sitt svedjebruk. Fra disse områdene fortsatte en del av migrasjonen videre til Österbotten mens en annen bølge gikk vestover til Sverige. En østlig migrasjonsbølge gikk mot Ingermanland og Nordkarelen.


[Bilde #]

[Bildetekst:] Skogfinske områder i Finland 1634 (Maud Wedin 2004).

I overgangen mellom 15- og 1600-tall inntraff flere hendelser som skulle få betydning for skogfinnenes videre utvikling og historie. I øst ble landet herjet av slaviske streiftog, flere uår skapte hungersnød, den svenske krigsmakten krevde mange soldater og det svenske styret i Finland skapte så stor misnøye blant bøndene at det kom til opprør, den såkalte klubbekrigen. Samtidig begynte områdene egnet for svedjebruk å bli oppdyrket, og hertug Karl (seinere kong Karl IX) i Sverige så muligheten til nye skatteinntekter i sitt spredt bebodde hertugdømme i Mellomsverige. Ved å invitere svedjekyndige finner og gi dem seks års skattefrihet fikk han skatteinntekter av ødemark og seinere fikk han også befolket grenseskogene mot Norge. Flere av de ovennevnte årsakene sammen og hver for seg var bakgrunnen til at de fleste av utvandrerne forlot sine hjemsteder i Savolaks og nordøstre Tavastland (Rautalampi) og dro over Bottenviken til Sverige. I vest slo de seg først ned i kystnære skoger i Gästrikland, Hälsingland og Södermanland. Etter hvert ble det umulig for alle å få mark og befolkningen spredte seg vestover mot nye svedjemarker.

 

På 1640-tallet kom innvandringen til Norge i gang for alvor. Her slo finnene seg ned langs svenskegrensen fra søndre Akershus i sør til Trysil i Nord. Bevegelsen stoppet ikke før Buskerud. Fra opplysningene i finnemanntallet fra 1686 vet vi at de fleste var født i Sverige, selv om noen få av innvandrerne var født i Finland.

[Bilde #]

[Bildetekst:] Kart over skogfinske bosetninger i Skandinavia (Maud Wedin og Tove Johansson 2004).

I områdene langs svenskegrensen var konsentrasjonen av skogfinner så høy at språket i noen områder holdt seg helt til midten av 1900-tallet. I dette området, som kalles Finnskogen, finner vi også flest kilder til dagens kunnskap om den særpregede kulturen og det er også grunnen til at vi kjenner dette området best.

Finnskogen er det området Carl Axel Gottlund besøkte i 1821 da han blant annet dokumenterte bruken av de finske slektsnavnene. Uten Gottlunds innsats ville vi i dag hatt store problemer med å forstå slektsnavnene som i 1821, sammen med språket, var begynt å forsvinne.

Gottlund besøk bremset nok opp utviklingen noe, men alle forandringene på 1800-tallet med skolegang, veibygging og økt kommunikasjon med omgivelsene førte til raskere assimilering. Enkelte finsktalende fortalte på 1960-tallet at de bevisst ikke hadde lært barna sine finsk fordi de ikke kunne se at barna ville ha nytte av det språket (Myhrvold/Persson 2004: 13).

De mest tydelige kjennetegnene på skogfinsk kultur er språket, byggeskikken og den jordbruksteknikk de hadde med fra Savolaks og Karelen i sørøstre Finland.

Språk
Skogfinnenes språk var en gammel savolaksisk dialekt. Språket er dokumentert gjennom lydbåndopptak og dialektstudier foretatt av finske språkforskere fra tidlig 1900-tall og fram til de siste finskspråklige finnskogingene døde rundt 1970. Også stedsnavn i finnskogbeltet langs svenskegrensen vitner om østfinsk språknærvær (Eskeland 1994). I stedsnavnene er dessuten enkelte finske slektsnavn bevart. Tradisjonen med arvelige slektsnavn var nemlig typisk i de Østfinske områdene, mens de vestfinske områdene hadde en navneskikk tilsvarende den vi hadde i Norge og Sverige fram til 1900-tallet. De savolaksiske slektsnavnene på Finnskogene ble dokumentert av den finske språkforskeren Carl Axel Gottlund på 1820-tallet. På norsk side har vi bare delvis kjent koblingene mellom slektsnavn og personer før Gottlunds slektsnavnsoversikter i ”Folkmängden på Finnskogarne” ble publisert i sommer (Myhrvold/Persson 2004).


Byggeskikk
Et av de mest konkrete tegnene på skogfinsk tilstedeværelse er de gamle bygningene som er bevarte. Røykstua (våningshuset), ria (tørkehus) og badstua skiller seg fra norske og svenske samtidige bygninger. Det mest forskjellige er ovnstypen. Alle de tre bygningene har røykovn som er en ovnstype uten skorstein. Varmeutnyttelsen i røykovnene var så god at det ikke engang i de verste kuldeperiodene var nødvendig å fyre mer enn annenhver dag i røykstua. Spesielt badstuer er det bevart mange av og enkelte er fremdeles i bruk.


Jordbruksteknikk
Jordbruksteknikken var årsaken til at skogfinnene så lett fikk fotfeste i de øde barskogene i Mellomskandinavia. Svedjebruksteknikken består i grove trekk av at det første sesong på våren hugges en bråte (også kalt fall) i grov granskog. Fallet blir så liggende til tørk i to sesonger før det den tredje sommeren brennes for at den spesielle svedjerugen siden skal sås i den varme aska. Svedjerugen er toårig og gir enorme avlinger under gode forhold sammenlignet med tradisjonell rug.[3]

Kilder

Det som skiller skogfinsk slektsforskning fra tradisjonell forskning på bondeslekter er bruken av slektsnavn samt at det fins en del spesielle kilder for Finnskogområdet. Men slektsforskningen forvanskes også av den skogfinske kulturens store indre migrasjon, med bevegelser over lande-, fylkes- og sognegrenser. Jeg vil derfor i hovedsak fokusere på kilder som gir slektsnavnsopplysninger eller er spesielle for skogfinnene eller Finnskogen. Kirkebøker, folketellinger, skattelister, tingbøker, ekstrarettsprotokoller og skifter fins i de skogfinske områdene, og det er fullt mulig å gjøre en god jobb med sine aner uten å ta i bruk de tilleggskilder som fins. I de ovennevnte kildene fins det også en god del slektsnavnsopplysninger. Skal en finne de unike slektsnavnene til skogfinnene må en også se på mer unike kilder. Jeg nevner også en del svenske kilder ettersom den skogfinske befolkningen på Finnskogen ikke kan undersøkes grundig uten å bli behandlet som en grenseoverskridende etnisitet.

Finnemanntallet fra 1686 tar for seg hele det skogfinske innvandringsområdet i Norge. I manntallet finner vi detaljerte opplysninger om hele familier med alder, fødested, boplass, og ofte opplysning om oppvekststed og tidligere boplass. I flere tilfeller er også slektsnavn tatt med. Manntallet fins i to utgaver fra 1686. I tingbøkene som oppbevares på de forskjellige Statsarkivene finner vi den ene versjonen. Den andre oppbevares i danske kansellis skapsaker på Riksarkivet. Utelatelser og avvik i de to originaldokumentene er av en slik karakter at begge de to dokumentene må være avskrifter av et dokument som ikke er bevart.  Kilden (Riksarkivets versjon) er tilgjengeliggjort i Erik Opsahl og Harald Winges utgivelse for Kjeldeskrifstfondet fra 1990. Opsahl og Winges Finnemanntallet 1686 kan kjøpes hos Riksarkivet.

Kildeforekomst av slektsnavnet Nikarainen i Riksarkivets versjon av Finnemanntallet 1686.[4]

Svenske- og finnemanntall fra 1700. Dette er et typisk manntall hvor verken kvinner eller barn er med. Alle menn er plassert på gårder og er angitt med alder. Også her finner vi forekomster av slektsnavn. Personene i manntallet er inndelt i kategoriene ”bofinner”, ”løsfinner og husfinner” og ”svenske tjenestefolk, desertører og husmenn”. Originalen ligger i Stattholderarkivet på Riksarkivet i Oslo. Pål Evensens avskrift av manntallet er publisert i Solør slektshistorielags medlemsblad Slækt & Slekt nr. 1/95.

Fortegnelse over de finner som finnes i Hofs sogn 1706. Dette manntallet er lite av omfang og er innført i Hofs eldste bevarte kirkebok (1701-19). Manntallet inneholder alle familiemedlemmer med alder, boplass og i enkelte tilfeller også finsk slektsnavn. Manntallet dekker bare noen av de bebodde finnetorpene i kirkesognet.

Forekomst i av slektsnavnet Piesainen i prestens finnemanntall fra 1706.[5]


Svensker i Solør 1734 (Sognene Elverum, Hof, Grue, Vinger og Eidskog). Listene gir detaljerte opplysninger om svenske innvandrere med fødested, alder, når og hvor innvandringen fant sted, årsak til utflytting og bosted. Originalkilden ligger på Statsarkivet i Oslo. Pål Furuberg har skrevet av listene som i 1993 ble publisert i Solør slektshistorielags medlemsblad Slækt & Slekt. Også Tore Vigerust har publisert listene på den delen av hans internettsider som kalles innvandrerarkivet. I listene er det med en del finner, men få av dem kalles finne spesifikt og det er nødvendig å kontrollere nøye i hvert tilfelle om det virkelig er finner det dreier seg om. Noen ganger er navneform, fraflytningssted i Sverige samt oppholdssted typisk finske og da kan saken være klar. Disse personene lar seg som regel også knytte sammen med sine skogfinske slektninger på den svenske Finnskogen, selv om det krever en del arbeid.

Carl Axel Gottlund. På sine besøk til de skogfinske områdene i Sverige og Norge i 1817 og spesielt i 1821 foretok finlenderen Carl Axel Gottlund systematiske undersøkelser om finske slektsnavn og utbredelse av finsk språk og kultur. I kirkebøkene for datidens svenske kirkesogn Dalby, Norra Ny, Östmark, Fryksände og Gräsmark førte han inn resultatene av sine navneregistreringer som tilføyelser bak navnene. Alle disse opplysningene er avskrevet og publisert av Niclas Persson og Anna Forsberg, men de fem heftene er dessverre utsolgt. Solør slektshistorielag har utgitt sin egen avskrift av tilføyelsene for Dalby sogn (seinere Norra og Södra Finnskoga) som fortsatt er i salg. Etter sitt besøk på Finnskogen i 1821 brevvekslet Gottlund med tre finner på Finnskogen. I disse brevene er det også en del navneopplysninger, men brevene er ikke lett tilgjengelige. Brevmaterialet inneholder blant annet fullmaktslister hvor fullmaktsgiverne står med fornavn, patronym og slektsnavn. Torsby finnkulturcentrum har kopi av brevene på mikrofilm mens originalen oppbevares hos det finske litteraturselskapet i Helsingfors. Til slutt vil jeg trekke fram den siste kildeutgivelsen fra Gottlunds arbeider. I 1823 sendte Gottlund inn en rapport til den svenske Riksdagen med forslag om å opprette et eget finsk herred i grenseområdet mellom Hedmark og Värmland. Tanken var at det skulle bygges nye kirker og at prestene skulle være finskspråklige. Også andre øvrighetspersoner i herredet skulle være finsktalende. Ønsket om et slikt herred har av mange blitt sett på som fullstendig uvirkelig, men sett i lys av Sveriges og Norges union på denne tiden var det kanskje ikke så fantastisk. Forslaget gikk i hvert fall ikke gjennom. Men i forslaget lå det, som en del av dokumentasjonen på den finske befolkningen, navnelister i et vedlegg kalt Folkmängden på Finnskogarne. Den innleverte rapporten til Riksdagen er tapt, men kladden til navnelistene er bevart på den finske Riksarkivet. Denne kladden ble i sommer publisert av Niclas Persson og undertegnede i boka C. A. Gottlunds Folkmängden på Finnskogarne fra 1823. I mange tilfeller kan opplysningene i denne boka fungere som fasit på tidligere slektsutredninger. Listene ligner norske folketellinger og inneholder fornavn, patronym, slektsnavn, gårdsnavn og status i husholdningen, men inneholder sjelden alder eller fødselsår.

Brev fra min tipp-tipp-tippoldefar Hansi Laurinpoika Pentikäinen (f. 1763) til Gottlund, ført i pennen av Paavo Räisäinen i øvre Øyern på Brandval Finnskog. I norske kilder er hans navn Hans Larsen.

Inhysesransakning i Fryksdalen 1674. Denne kilden ble funnet på det svenske Riksarkivet for to år siden. Manntallet inneholder blant annet noen finner som har flyttet inn til Sverige fra Norge, men manntallets innhold er uansett interessant på grunn av beliggenheten nær Norge. Eksempelvis levde det i 1821 etterkommere etter personer i dette manntallet på norsk side av Finnskogen. Kilden blir publisert i Karlstads Universitets rapportserie nå i høst av Gabriel Bladh og Peter Olausson.

 

Folketellingene i 1865, 1875 og 1900 har opplysninger om etnisitet og språk for hele landet. Finsktalende ble i tellingene fra 1865 og 1875 kalt kvener uansett hvor i landet de befant seg (ordet finne betyr i disse tellingene same). Ei liste ble skrevet for gårdens etnisk norske beboere og ei liste for gårdens etnisk finske personer. De sistnevnte kalles kvenlister og ble plassert til slutt i hver krets. I digitalarkivets internettutgave for 1865 er personene i kvenlistene flyttet slik at husholdningene står samlet. Dessverre er ikke opplysningene om etnisitet tatt med i Digitalarkivets 1875-telling. I 1900-tellinga er etnisitet og språk tatt med i egne kolonner også i Digitalarkivets versjon. Men en må være klar over at personer kan være finske av avstamming uten at dette står i tellingene. Allerede i 1865 var en god del av skogfinnene assimilerte og derfor ikke mulige å skille fra den norske befolkningen.

Hvis vi beveger oss til Finnskogområdet fins det enkeltforekomster av slektsnavn i de ordinære kildene helt fra innvandringa på 1640-tallet og fram til 1820-tallet. Forekomstene finner vi i skattemanntall, tingbøker, skifter og kirkebøker, men også i stedsnavn på gamle kart. I tillegg må svenske kilder vurderes ettersom vi har med grenseboere å gjøre. Et godt eksempel på en mer ordinær kilde er det som i arkivkatalogene kalles Dalby husförhör 1716-1717. Originaltittel på boka er Läse och Skriffte Book, öfwer dät Finscha Folket och Soldaterne uti Dahlby Försambling På Åhren 1716 och 1717. Originalen oppbevares på Landsarkivet i Karlstad, men den er mikrofilmet og kan i dag også leses på internett via Genline. De fleste skogfinnene i boka bodde under 10 km fra grensen og oversikten er relevant siden folk blant annet giftet seg over grensen. Svenske tingbøker er eksempelvis interessante ettersom norske personer innimellom ble omtalt i svenske rettssaker. I kapittelet Eksempler til slutten viser jeg noen navneforekomster fra svenske kilder.

Andrehåndskilder
Bygdebøker.Mange bygdebøker inneholder informasjon som kan være med på å belyse skogfinsk genealogi og migrasjon. Hvis vi ser bort fra kjerneområdet i østre Hedmark kan en finne en god del i bygdebøkene for Blaker og Aurskog, Hurdal og Løten for å nevne noen. I kjerneområdet har Grue ei egen bygdebok for Finnskogen (Trøseid 1990), men jeg vil også trekke fram Hof bygdebok bind 3 (Trøseid 1995), Trysil bygdebok bind 8 (Trysil kommune 2000) og Vinger bygdebok (Lillevold 1972-78) som inneholder godt slektshistorisk stoff om Finnskogen. Bygdebøkene for Eidskog og Elverum berører så vidt Finnskogen, mens bygdebøkene for Åsnes og Våler er av litt mer ujevn kvalitet selv om de også behandler gårder på Finnskogen. På svensk side av grensen har Jarl Ericsons tre bøker fra den svenske delen av Finnskogen (1993-1996) et bygdebokaktig preg, men inneholder mest personhistorie fram til ca 1750. Bøkene er brukbare som oppslagsverk, men har en del feil og mangler spesielt når det gjelder koblingen mellom personer og slektsnavn.

Slektshistoriske tidsskrifter.Den som ønsker å finne sine finske aner kommer ikke utenom Solør slektshistorielags medlemsblad Slækt & Slekt. Dette er det tidsskrift som publiserer flest slektshistoriske artikler og presenterer flest spørsmål med svar. Medlemmer i laget har gratis tilgang til medlemslokalene på Tjura utenfor Kirkenær. Disse lokalene inneholder det meste som fins av kilder for området. Også Sør-Østerdal slektshistorielag dekker en del av Finnskogbeltet. Finnskogen i Elverum og Trysil sokner til dem geografisk. Medlemsbladet Tjukke slekta inneholder fra tid til annen slektshistoriske artikler som berører skogfinner. Åsnes Finnskog historielag kommer ut med fire leseverdige nummer av bladet Næverkonten hvert år, men også medlemsbladene for Romerike historielag Skytilen og Tidsskrift for Vest-Oppland slektshistorielag inneholder fra tid til annen stoff som berører skogfinner. I Ludvika i Dalarna gis det ut to nummer av bladet Finnmarken förr och nu hvert år. Dette bladet konsentrerer seg om Bergslagens finnmarker i Sverige, men publiserer fra tid til annen artikler som er interessante for norske Finnskoger. Det blir vanskelig å komme inn på alle tidsskrifter som innimellom publiserer skogfinnestoff, men jeg har berørt de viktigste.

Solør slektshistorielags Finneslekter-hefter. På 1990-tallet kom Solør slektshistorielag med fem forskjellige hefter i en serie kalt Finneslekter I-V. Heftene ble veldig populære og har bidratt til å øke interessen for skogfinsk slektsforskning. Strukturen i heftene starter med en stamfar og følger etterslekta. En stor del av personene er nevnt med finsk slektsnavn. Heftene er for tiden utsolgt og nye utgaver vil ikke bli trykket opp på nytt før en større revidering er foretatt. Første del av revideringsprosjektet kan være ferdig til neste sommer.

Kirkebokavskrifter og lignende. De fleste av de eldste kirkebøkene fra Solør,[6] Elverum,[7] Trysil[8] og Vinger[9] er skrevet av og de fleste av disse har søkbare registre. I tillegg er ekstraskatten 1762 publisert for Hof, Elverum og Trysil.[10] Best oversikt over alle detaljer rundt avskrifter fås ved direkte kontakt med Sør-Østerdal- eller Solør slektshistorielag. Begge lagene har fyldige oversikter over salgbare kildeavskrifter og lokal slektslitteratur i sine medlemsblad. På svensk side av grensen fins det kirkebokavskrifter for Dalby, Östmark, Gunnarskog og Fryksände sogn for den eldste perioden. I tillegg er det publisert utdrag av tingbøkene for Fryksdals härad i perioden 1602-1740. Siste bind (1740-50) ventes utgitt i høst eller vinter. På svensk side har Torsby finnkulturcentrum god oversikt over relevante kilder for Finnskogene nær Norge og deres bibliotek inneholder det meste som er skrevet om finnekultur.

Andrehåndskilder må granskes kritisk og en må gjøre sine egne vurderinger med tilhørende kontroll av materialet. Dette gjelder også for kildeavskrifter.


Stedsnavn
En av ekstranøklene vi har i den skogfinske slektsforskinga er muligheten til å kontrollere slektsnavnforekomster på 1800-tallet mot navneforekomster i samme slekt på 1600-tallet. I slike sammenhenger er også stedsnavn et hjelpemiddel. Mange av de finske stedsnavnene bærer vitne om slektsnavns nærvær. Noen eksempler på dette er Luktorpet fra slektsnavnet Liukoinen, Kæværeinsholtet fra slektsnavnet Käiväräinen og Bendikstorpet fra slektsnavnet Pentikäinen. Tuula Eskelands doktoravhandling ”Fra Diggasborrå til Diggasbekken, Finske stedsnavn på de norske Finnskogene” fra 1994 er mer detaljert enn dagens kart, og har kartreferanser slik at det er mulig å finne plasseringen på kartene fra Statens kartverk. Stedsnavn gir ikke muligheten til konklusjoner om slektsnavn alene, men kan sammen med andre kilder være viktig supplement ettersom de kan bidra til å snevre inn søket geografisk. Har en funnet ut at slektsnavnet i et område kan være Porkka styrkes muligheten av navneforekomster som Borketorpet eller Bårkebråtan i nærheten. Utenfor Finnskogen kan stedsnavn være eneste mulighet til slektsnavnsoppklaring. Borkebrenna i Finnemarka i Lier, Hiransplassen på Krokskogen og Ronken i Hurdalen er stedsnavn som vitner om et mulig tidlig nærvær av slektene Porkka, Hiiroinen og Ronkainen på disse stedene. Det ville være interessant å undersøke kildene tilknyttet disse stedene for å finne eventuelle navnelikheter med navnebærere av disse slektsnavnene lenger øst.

Fornavn og patronym
En av måtene en skogfinne kan vise seg fram i kildene på er gjennom fornavn og patronym. Finnene hadde med få unntak kun bibelske navn og helgennavn da de kom til Norge. Enkelte av navnene forekom også i bondebefolkningen med en viss variasjon fra kirkesogn til kirkesogn, men desto tidligere i assimileringsfasen jo mer typisk finske er navnene. Mattis, Klemmet, Jakob, Steffen, Henrik, Bertel, Johan, Erik eller Pål er typiske mannsnavn, mens Gjertrud, Valborg, Kari, Annika og Berte var vanlige navn blant kvinnene. Fornavn og patronym alene er ikke nok til å stadfeste finsk opprinnelse, men de gir indikasjoner. Eksempelvis vil en Mattis Henriksen sannsynligvis være en finne i 1600-tallets Solør mens en Kjell Bergersen ganske sikkert er av norsk opprinnelse. I artikkelen ” Finske personnavn fra norsk finnskog 1821-1875” (Furuberg 1992) gis det en grundigere innføring i navnetradisjonene. Artikkelen kan leses på <http://www.fennia.nu>.

 

Slektsnavn
I norske kilder er som regel finske personernevnt med fornavn og patronym akkurat som norske bønder ellers. Slektsnavnene eksiterte muntlig blant de finsktalende. Den store tettheten av savolaksiske slektsnavn i Gottlunds 1820-talls materiale gir en fantastisk mulighet til å kontrollere at slektsoppstillinger er korrekte. Det sier seg selv at en i tilfeller med navneforekomster i samme slekt fra både 1600-tall og 1800-tall får en unik mulighet til å kvalitetssikre. Hvis slektsnavnene stemmer overens blir slektsnavnsforekomsten i en av Gottlunds lister en form for fasit. Men hva hvis navnene ikke stemmer overens? Ett av problemene er at skogfinnenes slektsnavnstradisjon var muntlig og dermed ikke så låst til å følge agnatisk navnearv som mange tror. Jeg har i flere tilfeller hørt om folk som forkaster Gottlunds opplysninger, som var basert på intervjuer med navnebærerne selv, fordi de ikke stemmer med et anekart. Dette er som å forandre et topografisk kart hvis en går seg vill i skogen for å få det til å stemme med omgivelsene. I enkelte tilfeller må en se på mulighetene den avvikende navneforekomsten gir. Ved å kartlegge større områder enn kun sin egen slekt vil flere sammenhenger bli tydelige. Tradisjonen med å velge mors slektsnavn hvis man ikke var født i ekteskap var utbredt. Det fins også eksempler på personer som tok navn fra gården for eksempel Purainen fra Purala, eller tok en stefars slektsnavn fordi han hadde høy status. I enkelte tilfeller ser det ut til å ha vært så enkelt at personer som hadde omgang med sin mors slekt brukte slektsnavnet hennes fordi de identifiserte seg med hennes side av slekta. Økt kunnskap om de genealogiske forhold og lokal migrasjon gir sammen større mulighet til å finne årsak til slektsnavnavvik. I flere av mine artikler i Solør Slektshistorielags medlemsblad Slækt & Slekt har jeg pekt på slike sammenhenger og funnet årsakene til avviket fra det ”riktige” slektsnavnet (Myhrvold 2000-2004).

De savolaksiske slektsnavnene gir en unik mulighet til å finne båndene mellom slekter utenfor Finnskogområdet både mot øst og vest. Slektsnavnstradisjonen gir oss sjansen til å finne veien helt tilbake til Finland, selv om dette foreløpig bare er gjort med noen få slekter. Slektsnavnene på Finnskogen eksisterer fremdeles i Finland, men vi må tilbake til utbredelsen rundt overgangen til 1600-tallet for å kunne se hvor forfedrenes vugge kan ha stått. For å finne dagens utbredelse av navnene i Finland kan en bruke den finske Befolkningscentralens nettsider (se litteraturliste).

Eksempler

Jeg vil i dette avsnittet gi noen få eksempel på hvordan kildene kan vise slektsnavn og hvordan disse kan brukes aktivt for å løse problemer.

Først et eksempel på navneforekomster i norske kirkebøker, tingbøker, skifteprotokoller og skattemanntall. Her kan vi blant annet se at enkelte personer flytter på seg, noe som ville vært vanskelig uten slektsnavnsbelegget.

Tabell 1. Originalbelegg av slektsnavn med min tolkning av finsk slektsnavn

År

Fornavn

Patronym

Kildebelegg

Tolkning

Sted

Nåv. sogn

Arkivkilde

1686

Pål

Larsen

Haccher

Hakkarainen

Galåsen

Trysil

Tingbok S og Ø

1697

Erik

Eriksen

Hajland

Haljainen

Vålberget

Grue

Militær rulle

1686

Henrik

 

Hiemmem

Hiemainen

Galåsen

Trysil

Tingbok S og Ø

1761

Lars

 

Honken

Honkainen

 

Trysil

Trysil kirkebok

1734

Pål

Pålsen

Hek

Häkkinen

Hårstad

Grue Finnskog

Grue kirkebok

1733

Mattis

 

Caveland

Kavalainen

Hof

Hof

Hof kirkebok

1694

Lars

 

Kiechin

Kiikalainen

Gravberget

Våler Finnskog

Tingbok S og Ø

1733

Per

 

Kielboen

Kilpoinen

 

Åsnes Finnskog

Hof kirkebok

1709

Erik

 

Kunt

Konttinen

 

Hof Finnskog

Hof kirkebok

1694

Tomas

 

Kurfhund

Korhoinen

Øyern

Br.val Finnskog

Tingbok S og Ø

1708

Henrik

 

Comen

Kuhmalainen

Trysil

Trysil

Tingbok S og Ø

1686

Ola

Andersen

Korsmand

Kuosmainen

Törberget

Trysil

Tingbok S og Ø

1706

Mattis

Jensen

Kiweren

Käiväräinen

Rotberget

Hof Finnskog

Tingbok S og Ø

1694

Henrik

 

Koe

Lehmoinen

Lauvhaugen

Grue Finnskog

Tingbok S og Ø

1731

Henrik

Olsen

Kue

Lehmoinen

Vålberget

Grue Finnskog

Tingbok S og Ø

1731

Henrik

Olsen

Kue

Lehmoinen

Tvengsberget

Grue Finnskog

Tingbok S og Ø

1713

Anders

 

Limeland

Liimalainen

Kvesetenga

Hof

Tingbok S og Ø

1730

Anders

Persen

Limland

Liimalainen

 

Hof

Hof kirkebok

1671

Anders

 

Liden

Liitiäinen

 

Våler Finnskog

Tingbok S og Ø

1671

Morten

 

Liden

Liitiäinen

 

Våler Finnskog

Tingbok S og Ø

1673

Johan

 

Liden

Liitiäinen

 

Våler Finnskog

Tingbok S og Ø

1674

Mattis

 

Liden

Liitiäinen

 

Våler Finnskog

Tingbok S og Ø

1675

Jakob

 

Liden

Liitiäinen

 

Våler Finnskog

Tingbok S og Ø

1673

Steffen

 

Mollich

Mullikka

 

Grue Finnskog

Tingbok S og Ø

1707

Henrik

 

Mullich

Mullikka

 

Grue Finnskog

Tingbok S og Ø

1686

Erik

Eriksen

Möller

Myllärinen

Risberget

Våler Finnskog

Tingbok S og Ø

1694

Erik

 

Møller

Myllärinen

Vålberget

Grue Finnskog

Tingbok S og Ø

1711

Anne

Samuelsdatter

Oran

Orainen

 

Austmarka

Vinger kirkebok

1729

Samuel

Henriksen

Åran

Orainen

 

Austmarka

Vinger kirkebok

1686

Henrik

Eriksen

Paioch

Paljakka

Gravberget

Våler Finnskog

Tingbok S og Ø

1686

Lars

Steffensen

Binnich

Pentikäinen

Vålberget

Grue Finnskog

Tingbok S og Ø

1706

Lars

Steffensen

Bennich

Pentikäinen

 

Grue Finnskog

Tingbok S og Ø

1717

Lars

Steffensen

Bendich

Pentikäinen

Askosberget

Grue Finnskog

Grue kirkebok

1756

Ola

Johansen

Bendecke

Pentikäinen

Askosberget

Grue Finnskog

Tingbok S og Ø

1778

Johan

 

Bennick

Pentikäinen

Askosberget

Grue Finnskog

Skifteprotokoll

1702

Bertil

Eriksen

Beisen

Piesainen

 

Åsnes Finnskog

Hof kirkebok


Neste eksempel viser hvordan en kan bruke navneforekomster i kildene til å påvise slektsnavnet til personer som ikke selv er nevnt med slektsnavn. Eksemplet er hentet fra min artikkel Porkka eller Soikkainen på Fagernes i Vinger (Myhrvold 2003) hvor jeg dokumenterte at Johan Persen som kjøpte Fagernes på Austmarka i 1660-årene ikke var en Porkka slik mange har trodd. Jeg gikk da gjennom alle navneforekomster i området knyttet til Johan Persens slektninger og analyserte navnene. Konklusjonen var klar: Hans slektsnavn var ikke Porkka men Soikkainen. Porkka-teorien savnet all form for dokumentasjonen og oppstod tidlig på 1970-tallet etter en feil i ei bok. Uheldigvis ble denne feilen gjentatt i flere seinere bøker som følge av mangelfull kildekritikk.

Tabell 2. Eldre kilder som viser forekomster av slektsnavnet Soikkainen.

Fornavn

Patronym

Navnevariant

Nevnt

Sted

Kilde

Henrik

Henriksson

Sojken

1674

S. Lekvattnet

Fhd 1674

Henrik

 

Sojken

1679

S. Lekvattnet

Fhd 1679

Jakob

Persen

Soiken

1686

Øyern

FMT 1686

Jakob

 

Soiken[11]

1688

Röjdoset

SMT 1688

Berte

Jakobsdatter

Søchen[12]

1697

Sønsteby, Eina

Artikkel

Henrik

 

Søichen[13]

1700

Halloten, Varaldskogen

FMT 1700


Fhd = Fryksdals härads domböcker (Sverige)
FMT = Finnemanntall
SMT = Skattemanntall (Sverige)

Det er ikke mulig å dokumentere direkte sammenheng mellom noen av personene i tabell 1 og Johan Persen, men det er indikasjoner på nært slektskap mellom Johan og alle personene bortsett fra Berte Jakobsdatter.

 

Tabell 3. Tabellen under viser forekomster av Soikkainen som er notert under og etter Gottlunds besøk i 1821 og som kan ledes tilbake til Johan Persen på Fagernes. Tabellen viser hvordan slektsnavnet har gått i arv til den personen som brukte navnet på 1820-tallet. I kolonnene ”Sønnesønns barnebarn” og ”Sønnesønns barn” vises far eller mor til personene i venstre kolonne.

 

G  e  n  e  r  a  s  j  o  n

Født

Bosted i

Slektsnavn

Kilde for

 

1

2

3

4

5

 

1821-23

 

slektsnavn

                   

Johan

Per

Hans

Ola Hansen

   

1759

Fagernes (N)

Soikkainen

FIB 1822

Johan

Mattis

Ola

Ola

Ola Olsen

 

1786

Svartberget (N)

Soikkainen

FPF 1823

Johan

Mattis

Johan

Johan

Annika Johansdotter

 

1759

Bogen (S)

Soikkainen

FPF 1823

Johan

Mattis

Johan

Johan

Pål Johansson

 

1754

Kösstorp (S)

Soikkainen

FPF 1823

Johan

Mattis

Johan

Johan

Berte Johansdatter

 

1765

Øyern (N)

Soikkainen

FPF 1823

Johan

Johan

Ola

Per

Ola Persen

 

1777

Fagernes (N)

Soikkainen

FIB 1822

Johan

Tomas

Ola

Ola

Ola Olsen

 

1776

Fagernes (N)

Soikkainen

FIB 1822

Johan

Johan

Jakob

Mari

Jakob Olsen

 

1778

Fagernes (N)

Soikkainen

FIB 1822

Johan

Johan

Jakob

Johan

Jakob Johansen

 

1776

Østgården (N)

Soikkainen

FIB 1822

Johan

Mattis

Johan

Johan

Sofia Johansdotter

 

1767

Bredsjön (S)

Soikkainen

HFF 1821

Johan

Mattis

Johan

Johan

Per Johansson

 

1769

Bredsjön (S)

Soikkainen

HFF 1821

Johan

Mattis

Johan

Johan

Maria Johansdotter

 

1752

Spettungen (S)

Soikkainen

HFF 1821

Johan

Mattis

Johan

Johan

Marit Johansdotter

 

1748

Tiskaretjärn (S)

Soikkainen

HFG 1821

Johan

Mattis

Johan

Johan

Kari

Gjertrud Eriksdatter

1779

Varaldskogen (N)

Soikkainen

FPF 1823

Johan

Mattis

Johan

Johan

Annika

Erik Johansson

1786

Bogen (S)

Soikkainen

FPF 1823

Johan

Mattis

Johan

Johan

Annika

Johan Johansson

1792

Bogen (S)

Soikkainen

FPF 1823

Johan

Mattis

Johan

Johan

Kari

Sofie Eriksdatter

1792

Varaldskogen (N)

Soikkainen

FPF 1823

Johan

Mattis

Ola

Ola

Anders

Anders Andersen

1791

Varaldskogen (N)

Soikkainen

FPF 1823

Johan

Mattis

Ola

Ola

Ola

Marte Olsdatter

1784

Varaldskogen (N)

Soikkainen

FPF 1823

Johan

Tomas

Marte

Johan

Hans

Per Hansen

1788

Masterud (N)

Soikkainen

FIB 1822

Johan

Tomas

Ola

Ola

Marte

Gunnar Syversen

1792

Tangen (N)

Soikkainen

FIB 1822

Johan

Johan

Jakob

Marte

Mari

Jakob Olsen

1792

Tangen (N)

Soikkainen

FIB 1822

 

 
 
 
 


Forklaring av kildene i høyre kolonne:
FPF =      C.A. Gottlunds Folkmängden på Finnskogarne fra 1823.
FIB =      Fullmact in blanco underskrevet av finner på Finnskogen og sendt til Gottlund i 1822.
HFF        =              Husforhør for Fryksände (Sverige) 1820-24.
HFG       =              Husforhør for Gräsmark (Sverige) 1819-23.

Samarbeid

Til slutt vil jeg peke på resultater av samarbeid i den skogfinske genealogien. Gjennom Solør slektshistorielags nettverk og nettverket FINNSAM (Finnebygder i samvirke) har flere prosjekter mellom forskere i forskjellige geografiske områder båret frukter. Forhåpentligvis vil flere forskere etter hvert fokusere på skogfinsk migrasjon og genealogi og bidra til å flytte grensene enda noen hakk i riktig retning.

Sammendrag

Presentasjonen viser de mest typiske trekk ved skogfinsk kultur og skogfinsk genealogi. Ordinære primærkilder brukes med tillegg av en del unike kilder. Slektsnavneforekomster gir mulighet til en slags kvalitetssikring av arbeidet, men er også nøkkelen til å se mønstre i migrasjonen. Den som ønsker resultater må regne med å bruke mye tid på kildegjennomgang og systematisering av opplysninger.


 


Litteraturliste
Almqvist Gunnar: Sammandrag av Fryksdals härads domböcker 1602-1700. Ystad, 1987.

Almqvist Gunnar: Sammandrag av Fryksdals härads domböcker 1701-1725. Ystad, 1993. 

Almqvist Gunnar: Sammandrag av Fryksdals härads domböcker 1726-1740. Karlstad, 1998.

Bladh, Gabriel: Finnskogens landskap och människor under fyra sekler – en studie av natur och samhälle i förändring. Doktoravhandling. Göteborg universitet, 1995.

Broberg, Richard: Finsk innvandring till mellersta Sverige. Uppsala, 1988.

Bugge, Alexander: Våler bygdebok, Hamar, 1936.

Ericson, Jarl: Finnar i väst. Arvika, 1989.
Ericson, Jarl: Finnar i Gräsmark och Lekvattnet. Arvika, 1993.

Ericson, Jarl: Finnar i Östmark, Vitsand, Nyskoga, Södra och Norra Finnskoga. Arvika, 1996.

Eskeland, Tuula: Fra Diggasborrå til Diggasbekken. Finske stedsnavn på de norske finnskogene. Upublisert doktoravhandling. Universitetet i Oslo, 1994.
Forsberg, Anna og Persson, Niclas: C. A. Gottlunds nedteckningar av finska släktnamn i husförhörslängderna 1821-1827 för Östmark församling. Torsby, 1996.

Forsberg, Anna og Persson, Niclas: C. A. Gottlunds nedteckningar av finska släktnamn i husförhörslängderna 1820-1825 för Norra Ny församling. Gävle, 1999.
Forsberg, Anna og Persson, Niclas: C. A. Gottlunds nedteckningar av finska släktnamn i husförhörslängderna 1821-1825 för Dalby församling. Gävle, 2000.

Forsberg, Anna og Persson, Niclas: Carl Axel Gottlunds förteckning över familjenamnen på de svenska och norska finnskogarna –en dokumentation 1817-1823. Gävle, 2003.
Furuberg, Pål: ”Finske personnavn fra norsk finnskog 1821-1875”, NORNA-rapporter 58. Slektsnamn i Norden. Rapport frå NORNAs 21:a symposium i Oslo 17.-20. september 1992., ???, 1992.

Gottlund, Carl Axel: Dagbok öfver dess Resor på Finnskogarne år 1817, Malung, 1984.
Gottlund, Carl Axel: Dagbok över mina vandringar på Wermlands och Solörs finnskogar 1821, Malung, 1986.
Herou, Lars-Olof: ”Finska släktnamn i Bergslagen”, Finnmarken förr och nu,  artikkelserie 1988-2003.

Lillevold, Eyvind: Aurskog og blaker bygdebok bind I-III., 1962-1968.
Lillevold, Eyvind: Vinger bygdebok bind I-III. Elverum, 1972-1978.

Nesholen, Birger: ”Byggeskikk”, Det skogsfinska kulturarvet. Utgitt av FINNSAM, 2001.

Myhrvold, Jan: ”Honkainen, Kanainen og Lehmoinen, hvem er hvem i Järpliden? - Et forsøk på forklaring av slektssammenhenger i de første generasjoner etter rydningen i 1653.”, Finnkultur: Solør Värmland finnekulturforenings tidsskrift, nr. 3, 2000.

Myhrvold, Jan: ”Analyse av slektsnavnet Valkoinen i to finske slekter på Hedmark og Värmlands finnskoger”, Slækt & slekt: medlemsblad for Solør slektshistorielag, nr. 1, 2003.

Myhrvold, Jan: ”Porkka eller Soikkainen på Fagernes i Vinger?”, Slækt & slekt: medlemsblad for Solør slektshistorielag, nr. 2, 2003.

Myhrvold, Jan: ”Litt om Anders Anderssønn Ronkainens barn i Tørberget”, Tjukke slekta: medlemsblad / Sør-Østerdal slektshistorielag, nr. 2, 2004.

Olovsson, Olov: Finska släktnamn i mellersta Sverige och Norge. Torsby, 1979.

Opsahl, Erik og Winge, Harald: Finnemanntallet 1686. Kjeldeskriftsfondet, Oslo, 1990.
Paikkala, Sirkka og Mikkonen Pirjo: Sukunimet. 6. utgave. Helsingissä kustannusosakeyhtiö Otava, Keuruu, 2000.
Persson, Niclas: Finska släktnamn i Fryksändes och Östmarks kyrkböcker 1707-1803 –med tillägg för Lysvik 1815. Gävle, 2000.
Persson, Niclas og Forsberg, Anna: C. A. Gottlunds nedteckningar av finska släktnamn i husförhörslängderna 1820-1824 för Fryksände församling. Gävle, 1999.
Persson, Niclas og Forsberg, Anna: C. A. Gottlunds nedteckningar av finska släktnamn i husförhörslängderna 1819-1823 för Gräsmark församling. Gävle, 2000.
Saloheimo, Veijo: ”Om savolaxarnas migration”, Skogsfinnarna och Finnskogen –rapport från konferens på Torsby Finnkulturcentrum 2-4 juni 1993 , Karlstad, 1995.

Tarkiainen, Kari: Finnarnas historia i Sverige 1. Vammala, 1990.
Tarkiainen, Kari: Finnarnas historia i Sverige 2. Jyväskylä, 1993.
Trøseid, Hans Marius: Grueboka Finnskogen. Fagernes, 1990.
Trøseid, Hans Marius: Hof bygdebok bind I-III. Flisa, 1983-1995.
Tvengsberg, Per Martin: ”Svedjebruket på Finnskogen”, Tidskrift för Värmlands kultur, Häfte 2 (1986), s. 1-7.

Tveter, Olav: Hurdal bygdebok I-II. 1958-1973.

Wedin, Maud (red.): Det skogsfinska kulturarvet. Utgitt av FINNSAM. Falun, 2001.

Wedin, Maud: Den skogsfinska kolonisationen i Alfta, Bollnäs och Hanebo. Falun, 2004.

Østberg, Kristian: Finnskogene i Norge, Grue, 1978.


Internett og elektroniske medier
Artikler om skogfinsk genealogi, migrasjon etc.: <http://www.fennia.nu>.

Den finske Befolkningscentralens navneoversikter som blant annet viser antall navnebærere i dag: <http://192.49.222.187/Nimipalvelu/default.asp?L=2>.
Den finske Befolkningscentralens tjeneste viser geografisk utbredelse av slektsnavn: <http://www.vaestorekisterikeskus.fi/vrk/home.nsf/sv/slaktnamnskarta>.

Digitalarkivet: <http://digitalarkivet.no/>.

Nettverket FINNSAM (Finnebygder i samvirke): <http://www.finnsam.org>.
Solør slektshistorielags hjemmeside: <http://home.online.no/~olejeast/solslekt/>.

Stortingsproposisjon nr. 80: <http://odin.dep.no/ud/norsk/publ/stprp/032005-030034/inn-bn.html>.

Svenske kirkebøker på internett: <http://www.gemline.se>.

Sør-Østerdal slektshistorielags hjemmeside: <http://www.sor-osterdalslekt.no/>.

Tore Vigerusts innvandrerarkiv med svensker i Solør 1734: <http://www.vigerust.net/immigrant/svensker1734_soloer_mm.html>.

© Jan Myhrvold 2005



[1] Svedjebruk er en jordbruksteknikk (se mer i avsnittet Jordbruksteknikk).

[2] Norge har ratifisert rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter. De nasjonale minoritetene er beskrevet i Stortingsproposisjon nr. 80 fra 1998. Skogfinnene er omtalt i punkt. 3.6.4. Mer om dette kan leses på internett.

[3] Der hvor tradisjonell skandinavisk jordbruksteknikk kunne gi avlinger på 4-8 fold ga svedjebruk i gode år avlinger på 50-100 fold (Tvengsberg 1986).

[4] ”Husfolck samesteds. Anders Christopersen Nicharan – 36 Aar barnefød udj Friisdalen af finsche forældre er kommen til Norge for 2 aar siden.”  Fra Fensjøen på Brandval Finnskog i datidens Grue sogn.

[5] ”Husfolck ibid Samuel Henrichs: Beisen og qwinde.”

[6] Avskrifter foretatt av Solør Slektshistorielag.

[7] Avskrifter foretatt av Sør-Østerdal slektshistorielag.

[8] Avskrifter foretatt av Lars Løberg og Leif Wien Jensen.

[9] Avskrifter foretatt av Austmarka historielag.

[10] Se note 7.

[11] [Arkivref: ??] Skattemanntall Närke och Värmland, Fryksdals härad, Fryksände sogn, 1688, s. 221.

[12] Ødegaard, Svein-Egil, Finneslekt fra Sønsteby på Eina, Tidsskrift for Vestoppland slektshistorielag, nr. 1 1985.

[13] Svenske- og finnemantall 1700 i Solør og Odalen, Vinger prestegjeld.